Din historie

Ingen skam å være psykisk syk

Jeg har mottatt en historie fra Martine, som er eier av denne bloggen: http://deadpiratea7x.wordpress.com. Hun har lyst å dele historien med oss og kommer med et godt budskap.

Tusen takk, Martine, for at du vil dele dette med oss, for det er viktig å vite at man faktisk ikke er den eneste.


Det hele begynte i 5-8 års alderen, jeg slet utrolig mye med depresjoner og selvmordstanker. Min far var aldri hjemme, men var han hjemme var det øl flaska som var hans kjæreste eiendel.
Mamma var ofte syk og sov på soffan hele dagen. Var nesten aldri faste måltider eller noen ting av hva ett barn trenger i hjemmet.
Jeg kom aldri ut med noen ting. Gjemte alt mulig av mørket i meg selv.
Sa aldri noe til noen. Ingen vekket misstanke, kanskje de var litt for uoppmerksomme?

5 klasse på barneskolen begynte hælvette så vidt å starte, jeg fikk en lærer som ofte lot ting gå utover meg. Måtte fks. drikke opp råtten melk. - Det var så sløsing med penger om jeg ikke drakk den opp, å klumpene i melka var bare sundt for meg!
Jeg slet med konsentrasjon og det meste på skolen. Men hun ville heller ikke utrede meg for verken adhd eller dysleksi! Hun hadde jo alltid hatt den beste klassen med de beste elevene, så ingen i hennes klasse slet med noe slikt!
Ungdomsskolen startet og jeg begynte å få angst. Gikk aldri alene i gangene, holdt meg til den gode gammle gjengen. Der jeg ikke skilte meg ut. Følte meg tryggest der!
Prøveeksamen kom og jeg kom opp i ENGELSK muntlig. Engelsken hang jeg langt tilbake på. Det viste læreren, jeg er helt klart på 7 klasse nivå i engelsk fremdeles.
Det gikk ikke fem minutter engang før læreren sa at jeg ikke hadde noe å gjøre der. Dette kom jeg til å stryke. Da eksamen kom og jeg fikk Historie muntlig, ble jeg så lettet fikk en sterk 4+ kunne blitt en 5 om jeg hadde tatt med flere bilder! Skal si denne læreren var lang i maska da jeg fikk den karakteren!

Rundt denne tiden så døde bestefaren min av kreft, han hadde vært syk lenge og det var lengere ikke noen håp igjen. Samme uka som vi hadde urne-nedsettinga hans, var det begravelse for Oldemor. Så ble mamma syk -BrystKREFT! Kreft. Det ordet, den sykdomen som skremmer meg mest av alt. Først bestefar, nå mamma! Det var ikke til å tro, var ikke klar for å miste mamma nå.
Var utrolig deprimert denne perioden. Mamma og pappa gikk fra hverandre under denne perioden også. Mye som skjedde på en gang. Så det tok på veldig.
Da jeg var 17 år, skulket jeg jobben (utplasseringen). Jeg kunne bare ikke reise! De voksene menneskene der skremte meg, de så rart på meg og hele stedet var overvåket. Værtfall det JEG mente. Jeg tok sykkelen fatt og syklet ned til pappa, gjemte meg på rommet der. Selvfølgelig hadde læreren ringt han, og han kom hjem. Han er kjent for sitt ivrige temperament. Jeg brøyt sammen og ble sendt til legen dagen etter.

Så var det tid for psykolog. Min første psykolog. Jeg er gal, jeg har blitt gal. JEG TRENGER INGEN PSYKOLOG! Det er helt normalt og sperre seg inne på rommet, det er helt normalt og ha selvmordstanker.
Allerede to dager etter min første time med psykologen, orket jeg ikke lengere, jeg gikk på badet og fant ett belte.. Jeg holdt ikke ut lengere. Ville bare gjøre slutt på alt! Men klarte det ikke. Det ble heller ikke oppdaget.

17 Februar 08 ble jeg lagt inn på galehus. Post 5 som er en utredning for unge med psykose, jeg var der i hele 9 lange mnd og fikk diagnosen VILL FANTASI!
Da jeg var skrevet ut igjen ble jeg sendt til Poliklinikken her jeg bor! Tok ikke mange dagene før jeg tok min første alvolige overdose. Så ingen grunn til å leve. Famillie som ikke var glad i meg, venner som jeg hadde mistet pga ett så langt opphold på psykratisk. Våknet i sykehussenga, skjønte ingenting, å lurte på om jeg hadde vært i bilulykke. Men var pompet av ett stort inntak av altmulig medisiner. Har vært forsøkskanin skulle man tro, av alt fra adhd, anti deprisiva, søvn, anti psykotiske osv osv.
Havnet på motaket, husker jeg følte meg totalt lammet da jeg ikke fikk lov til og gå selv ned til motaket, men måtte bli trilla rundt i rullestol. Følte meg så liten og ynkelig!

Jeg kom ut igjen å tok vel ikke en mnd før det samme skjedde. Etter jeg ble skrevet ut av mottaket denne gangen ble jeg sendt på en avdeling hvor jeg nå har vært i ett år.
Trives utrolig godt! Jeg har fått tilbake venner, fått god kontakt med famillien igjen. Har også flyttet for meg selv og kjæreste!
Når jeg tenker tilbake på alt jeg har vært igjennom (det jeg har skrevet her er ikke alt. Har vært igjennom mye, og snakket med mamma nå i går om at jeg kanskje har hatt en litt vanskligere barndom enn de fleste), så er jeg så glad, for de vennene jeg har for famillien min. Pappa ser jeg nå på som en veldig god venn, selvom jeg ikke ble kjent med han før det ble slutt mellom han og mamma. Men nå nyter jeg livet! Selvfølgelig oppturer og nedturer! Men hvem har ikke det? Det er en del av livet! Det jeg sliter verst med nå er selvskadingen. Men jeg prøver så godt jeg kan å slutte! Det er vanskelig, en lang vei og gå. Men jeg når målet! Når jeg har kommet så langt som det jeg har nå, så kommer jeg garantert til og klare og slutte med det også! Bare bruke tiden.

Jeg har ett hav av diagnoser, vi jobber med å fjerne dem. Vi jobber med å sette EN kanskje to faste diagnoser. Som det ligger ann nå så er Bipolar 2 en sterk kandidat til hoved problemet! Fikk diagnosen ADHD men de på huset trur heller det er en Bipolar som ligger bak.

Men det jeg vil frem til, (det jeg slet med og se i starten) er : '''Det er absolutt ingen skam i å være psykisk syk! Så om du føler deg alene, låser deg inne, redd for andre medmennesker, så husk at du er ikke den eneste! Vi sitter alle i samme båt! Snakk med noen! Vi alle står sammen.
Dessuten sliter hvert menneske minst en gang i livet!'''

"Din historie": Mobbing

Har kommet inn en din historie og denne gangen står www.mariank.blogg.no bak historien. Hun sa det var greit å ikke være anonym.

Her kommer Maria sin historie:

Min mobbehistorie:


Det var første skoledag i første klasse. Det var en solskinnsdag. Jeg gledet meg veldig mye til skolen. Mamma fulgte meg dit, og jeg var så nervøs og glad. Da rektor ropte opp navnene våres fikk jeg vite at jeg kom i klasse med noen jeg kjente. Det var jeg veldig glad for. 
      En dag i førsteklasse skulle vi gå ut på tur. Jeg kjente nesten ingen i klassen den gangen da, ingen gjorde nesten. Jeg måtte gå med en person, som alle synes var så rar og teit. Så det var første dagen jeg ble ertet. Av tre gutter. Ertingen ble bare verre og verre som dagene gikk, og det hadde blitt til mobbing. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor vondt det var. Hvor vondt det var å høre hver dag at jeg var feit.. at jeg var annerledes, at jeg skillet meg ut enn de andre. At jeg var lav, at jeg ikke var som dem andre, og annet. Jeg kom hjem fra skolen hver dag med masse tårer. Jeg var alltid rød rundt øynene. Senere da jeg tenkte ordentlig om, fant jeg ut at jeg hadde blitt et mobbeoffer. 

Noen år senere hadde jeg fått seriøse problemer. Jeg hadde blitt alt for overfølsom og hadde fått angst. Jeg tenkte ''Livet mitt vil aldri bli det samme igjen..'' Hverdagen var alltid den samme. Mobbing og kjedelige dager. Noen ganger turte jeg ikke stå opp for å gå på skolen, fordi jeg visste at jeg skulle bli mobbet igjen på skolen. Det var nesten ingen lærere som merket det eller brøy seg. For hvis jeg sa det til noen, ble jeg banket opp av guttene. Så sånn var livet...En gang da jeg stod alene i friminuttet, så jeg de tre guttene se på meg. De pekte på meg og lo av meg, fordi den tiden hadde jeg alt for svære bukser på meg, så jeg ''gasset''. Noen ganger måtte jeg bli sendt ut av klasserommet siden jeg grein i timen. Jeg var klassens grineunge.

Mobbingen hadde blitt alt for alvorlig. Det hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde mange fravær fra skolen. Jeg grein til jeg fikk vondt i hodet og sovnet, hver natt. Jeg ga opp håpet på alt. Jeg ville bare vekk, og forsvinne for alltid. Jeg hadde alvorlige selvmordstanker (ikke tro jeg var gal..). Jeg hadde nesten ingen venner som trøstet meg, så jeg bare begynte å gråte mer og mer. Den eneste som var her for meg, var min storesøster. Hun ga meg alltid en varm og god klem, så stoppet jeg å grine.

Alt jeg ville, var å være tynn. At de skulle stoppe å mobbe meg. Jeg ville ha livet tilbake igjen, da jeg gikk i barnehagen. Jeg ble så sur da jeg så meg selv, pga. alle snakk fra de tre guttene om hvor stygg jeg var. Tankene surret rundt i hodet mitt 24/7. Hver dag tenkte jeg på det. Jeg hadde det i hodet heletiden. Jeg fikk ikke det ut. Det tok lang tid før jeg fikk det ut. Jeg fikk sagt det til lærnene etterhvert, og guttene fikk utrolig kjeft. Du skulle sett hvordan jeg smilte den dagen. 

I sjette klasse ble jeg kjent med flere på skolen. Barndomsvennen min, presenterte vennene sine fra paralellklassen. Jeg ble ordentlig kjent med dem, og jeg fikk et litt bedre liv. Jeg hadde også en venn i klassen som gjorde hverdagen min bedre, men jeg sleit ennå med selvtilliten, selvbildet og meg selv. Etterhvert skaffet mamma meg psykolog. Jeg fikk snakket ut om hva jeg følte, men det hjalp ikke noe. Senere, i syvende klasse prøvde jeg å hjelpe meg selv. Jeg sa til meg selv hver dag at jeg ser litt bra ut. Jeg fant den perfekte stil, og fikk en litt bedre selvtillit. Jeg hjalp meg selv til å få ut tankene i hodet. Jeg hjalp meg selv, HELT alene! Jeg gjorde livet mitt bra, helt uten hjelp. Jeg tenket positivt og kom fram. 

Jeg som trodde jeg aldri ble et mobbeoffer igjen... der tok jeg feil. Jeg kranglet plutselig med bestevennen min, så fikk vennene hennes vite det. De begynte å mobbe meg. Kalte meg de vanlige tingene. De var mye verre enn de tre guttene på barneskolen. De kalte meg teite ting, og sa teiteting, som foreksempel ''Din hvalross. Du er for feit for verden. Gå å heng deg selv''. De bodde ikke der jeg bodde, men jeg snakket med dem over MSN eller over telefonen. Jeg brøy meg ikke så veldig mye, men det såret meg etterhvert. Jeg fikk altså mange fravær etter det på skolen. Det ble også veldig alvorlig. Men etter en måned med mobbing sluttet de. De ga seg etterhvert. Jeg fikk ordnet opp med bestevennen min, og hun fikk på en måte slutte dem. 

Nå skal jeg snart begynne i niende klasse og jeg har et flott liv! Jeg er omringet av folk som er glad i meg, og bryr seg om meg! Jeg har en mamma, en pappa og en storesøster som bryr seg om meg. Jeg prøver å tenke positivt, og jeg prøver å leve livet mitt så lenge jeg har det! Jeg tør å si ut hva jeg mener, tør å skille meg ut mer osv. Jeg vet at folk har hatt det verre enn meg, men dette var min historie. Det er derfor jeg ''vet'' så mye om mobbing, og at jeg hater det med hele mitt hjerte.

Sånn skjer når man blir mobbet.. Mange har tatt selvmord eller blitt banket til døde. Det er helt utrolig hvordan samfunnet er i dag! Ingen er perfekte i verden, men uansett finnes mobbing, forstår ikke helt.. Så værsåsnill å ikke mobb. Ikke hakk ned på andre bare fordi du har det vondt selv. Snakk med noen for å få vekk problemene istedenfor å ødelegge livet til andre. Til dere som blir mobbet, VÆRSÅSNILL å si ifra til noen. Du må ikke holde tett om det, du kommer til å angre på at du ikke sier noe, tro meg! Så, til dere mobbeoffer der ute... STÅ PÅ! Fortell til noen hvis du blir mobbet. Alt kommer til å ordne seg. Dette var sikkert mye å lese, menmen...


Du kan også sende inn din historie. Ingen ting er for dumt, det kan være historien om noe du sliter med eller noe du er lykkelig over, eller kanskje noe du vil at andre skal lese, budskap du vil skal nå fram!

Mailadressen min er: inspirasjon1blogg@hotmail.com

. Ta kontakt og send inn "din historie"

Hvordan det er å vokse opp med en psykisk syk mor

Da har jeg mottatt en "din historie" fra en som ønsker å være anonym. Det handler om nettopp det å vokse opp sammen med en psykisk forelder. Håper dere ikke stopper å lese her, for anbefaler på det sterkeste at du fortsetter å lese hele historien. Kanskje kjenner du deg igjen? Eller kanskje vet du om noen som sliter!

 

Jeg kan begynne med å si at å vokse opp med en psykisk syk mor, er veldig slitsomt. Du føler hele tiden at alt er din skyld, og at du gjør alt feil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at det ikke er min skyld, men likevel klarer jeg ikke å la være å tenke over det. 

Det begynte da jeg gikk i sjette klasse. Mamma var oppførte seg rart og var sur og deprimert hele tiden. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, og siden jeg var mye yngre da, men jeg husker at jeg la merke til det. Den gangen visste jeg ikke at dette skulle skje, fordi jeg var så lykkelig. Jeg fikk vite litt om det, mer snakket vi ikke om det. Hele sjette og sjuende gikk, uten at jeg la så mye merke til det, bare at mamma var så deprimert og at hun ikke ville være med på ting mer.
 
Da jeg begynte i åttende, ble det verre. Mamma og pappa kranglet nesten hver dag, og de ropte så høyt til hverandre at jeg kunne høre dem da jeg satt på rommet mitt. Jeg ble gal av det, og av og til kunne jeg høre samtalene deres. De diskuterte hvem sin feil det var, og på mamma sin stemme hørte jeg at hun var sur og lei seg. Det var da det begynte å gå inn på meg. Jeg mente at det var min feil alt sammen, at mamma var syk. Hver gang jeg gjorde en bitteliten feil, ble hun kjempesur og kjeftet på meg. Resten av dagen snakket hun ikke til meg, hun var så irritert og hun bare satt der, og smilte ikke når jeg smilte til henne. 
 
Ting ble verre og verre. Etter hvert kunne hun ikke gjøre leksene med lillebroren min engang uten å bli sint og klage over at han brukte så lang tid. Hvis jeg sa "hei" til lillebroren min da jeg kom inn på stua da han skulle gjøre leksene, ble mamma sint på meg for at jeg forstyrret han da han skulle gjøre leksene sine. Mamma la nesten ikke merke til meg mer, hun overså meg nesten, hun snakket ikke til meg og jeg ble mer og mer oppmerksomhetssyk. Til slutt begynte jeg å dette litt ut av skolen, og ble ikke like engasjert i skolearbeidet lenger, fordi jeg bare tenkte på dette.
 
Mamma tenkte bare på seg selv, og hvis det hadde skjedd noe med henne, var hun sur hele dagen. Jeg kunne komme hjem for at jeg hadde gjort noe bra, men mamma var likevel bare sur fordi det hadde skjedd noe med henne. Jeg prøvde hele tiden å få oppmerksomheten hennes, og at hun skulle smile til meg igjen, men det ble liksom ikke noe av. Da ble jeg lei meg. Pappa ble også forandret. Han brukte flere timer på rommet med mamma, der de bare snakket om henne, og aldri om meg og mine to søsken. Jeg ble helt gal.
 
Nå går jeg i niende, og ting blir verre og verre. Jeg vet ikke hvor eller hvordan dette slutter, men jeg er allerede lei og skikkelig irritert. Jeg skulle ønske mamma og pappa hadde brydd seg litt mer om meg. Jeg håper ting blir bedre framover, selv om det synes til å ta motsatt vei."
 


Du kan også sende inn din historie. Ingen ting er for dumt, det kan være historien om noe du sliter med eller noe du er lykkelig over, eller kanskje noe du vil at andre skal lese, budskap du vil skal nå fram!
Mailadressen min er: inspirasjon1blogg@hotmail.com. Ta kontakt og send inn "din historie"

Mørket, en fiende!

Jeg har mottatt en historie fra en av mine lesere, som ikke ønsker å oppgi navn. Det handler rett og slett om mørket, for ingen mennesker ser tydelig i mørket, det er så vanskelig å si hva som kan gjemme seg der ute. Mørket er det perfekte gjemmested med andre ord. Her kommer historien;

Tidlig skjønte jeg det, det var noe som alltid skremte meg når jeg skulle ut på do på hytta. Det var mørket. Alltid så spurte jeg om noen ønsket å følge meg ut og passe på mens jeg satt inn der og vinglet med føttene mine og kviet meg til å trå de 20 meterene tilbake til stua. Kun stjernene lyste opp det lille de klarte og månen da selvsagt, og uansett hvor godt de skinte så sto trærne i veien. Dotruene tok lang lang tid. 
 
Andre ganger våknet jeg midt på natten, skremt og hylende. Øynene mine måtte se lys, så jeg prøvde å finne retningssansen som var den lille lysstripen som dannet litt av dørens kontur. Da jeg så den lysstripen så var jeg reddet, og da kunne jeg legge meg og sove i fred og ro. Med tiden så har jeg ikke tenkt noe over dette helt til jeg dro på campingferie og våknet midt på natten i hylende tilstand og øynene som lengtet etter å se lys. Tenk det å være 18 år og det du frykter mest er mørket? Det er rart å tenke på, det syns jeg selv også. Ingenting frykter meg mer enn mørket, det er min fiende.



Minner om at du også kan sende inn din historie. Det kan være en hvilken som helst historie, trist, koselig, morsom, hva som helst. Send den på min mail; inspirasjon1blogg@hotmail.com og jeg publiserer den slik du vil. Kan være godt å skrive det og la andre se det, letter på trykket, om jeg kan si det på den måten, og så er det jo bra at andre kan lese det!

Og aldri forglemme Moa

Skulle ønske vi kunne hatt kontakt uten innblanding fra fortiden. Jeg har så lyst å ha et forhold til deg som ikke dreier seg om negativt språk om mine foreldre, de har ikke noe med vårt forhold å gjøre, jeg er 19 år nå og jeg vil ha et forhold til deg akkurat som andre forhold mellom barnebarn og bestemor. Jeg savner deg og vet at det kunne ordnet seg, bare jeg hadde vært tøff nok til å si ifra, tøff nok til å stå for det jeg mener, og si at dette er ikke rett!


bilde fra weheartit

Aldri stol på noen over nettet

Jeg har mottat en historie! Og denne gangen er det rett og slett varsomhet som er stikkordet. For vi er ganske mange i dag, blant ungdommene som er på internett. Og alle har vel snakket med noen ukjente, ja for eksempel andre bloggere, mange kjenner du ikke og du vet faktisk ikke hvem de egentlig er. Vi finner historier om menn som har utgitt seg for å være unge gutter som både er strøkne og pene. De har fått god kontakt med tenåringsjentene og det ikke de tenker på er at bak kommunikasjonsmediet til den andre personen, sitter det en eldre gris, som har et eneste ønske om å få seg et nummer med yngre jenter. Ungdommene går på og samtalen utvikler til å bli et møte. Ikke bra. Så vær forsiktig med hvem du snakker med på internett, det er så enkelt å lure deg trill rundt.

Her er historien:

Dette skjedde med meg da jeg gikk i 6 eller 7 klasse:
 
Jeg viste at det var galt å bli kjent med noen på nettet. Jeg viste at jeg ikke kunne stole på noen jeg ikke kjente. Jeg hadde så mye vett i hodet. Likevel ble jeg revet med. Jeg hadde en venninne som jeg ble kjent med da vi spilte håndballkamp mot laget hennes. Vi ble veldig gode venner, og jeg fikk msnen til noen venner av henne. Og en av vennene hennes ble jeg ekstra godt kjent med. Han het Justin sa han. Han sa at han skulle flytte til der jeg bodde. Og av en eller annen grunn viste han hvor jeg bodde, og han sa hvilket hus han skulle flytte til. Og det var nabo huset mitt som var til salgs. Jeg ble skikkelig glad! Jeg ble enda bedre venn med han, og jeg viste meg på webcameraet til han. Han sa at webcameraet hans var ødelagt, men han sendte meg bilder. Vi ble sammen, og jeg var forelsket i en gutt jeg ikke kjente. Dette holdt på i en uke eller to.
 
Så begynte alt å bli rart. Han sa at Angelina Joilie og Brad Pitt var tanten og onkelen hans. Jeg trodde ikke på han, og jeg begynte å forstå at alt var tull. Han sa at han ikke skulle flytte alikevel, han sa masse rare ting. Og jeg slo opp med han. Han var fortvilet. Han fortalte meg at han skulle flytte på barnehjem og at foreldrene hans var alkoholikere. Han sa at han skulle hoppe ut av vinduet fra andre etasje, og at han skulle prøve å drepe seg selv. Jeg begynte gråte og jeg var fortvilet. Jeg prøvde å gjøre alt for at han ikke skulle hoppe, selv om jeg ikke viste om han snakket sant. Han sa at han heller skulle henge seg selv. Han sa hade til meg, og jeg gråt enda mer. Det var mye mer han skrev og sa og alt var mye mer komplisert og fælt enn det jeg skriver. Jeg klarer bare ikke å få det fram med ord.
 
Så skrev han plutselig: "Jeg tulla, og jeg har tullet med alt jeg har sagt. Jeg heter egentlig Thomas, og jeg bor med begge foreldrene mine.Og de er ikke alkoholikere. Vi skulle egentlig flytte, men det ble ikke noe av." Jeg begynte å gråte enda mer. Jeg slettet han fra msnen, blokket han. Og prøvde å glemme han. Men jeg har ikke glemt han og jeg har ikke glemt at jeg trodde på det. Det er trist at noen skal tulle med slik. Fordi jeg trodde på det. Og det er nok det tristeste. Så ikke stol på noen på nettet du ikke kjenner, selv om vennen din kjenner den personen så kjenner ikke du den. Fordi det finnes nok mange som ligner på Thomas der ute. Det var kanskje ikke det verste som kan skje, men det går inn på deg.



Del din historie
er et konsept jeg har hatt en liten stund nå, og om du vil dele din historie, kan den sendes på mail inspirasjon1blogg@hotmail.com. Husk at ingen historier er for dumme!

"Pappa'n til min gode venn"

Jeg har mottatt en historie, og jeg må si at jeg setter enormt stor pris på at dere velger å dele historiene deres på bloggen. Og det er veldig godt å få så mange støttende kommentarer, dere er omtenksomme lesere.

Dere skal vite at jeg ikke bare mottar historier i hytt og kattepine, jeg leser dem i fred og ro og tenker over dem. Og jeg har enorm respekt for dem. Alle historiene behandles med respekt. Noen ganger er det vanskelig å skrive en innledning da jeg ikke finner ord for hendelsen, noe jeg håper dere respekterer!

Her kan dere lese om pappa'n til en god venninne som utnyttet seg av den lille stunda datteren var ute.

LES:

"

I 6. klasse flyttet jeg til et nytt sted, jeg ble kjent med nabobarna og var mye med dem. Tiden gikk til å leke gjemsel, gi et lite vink, stikkball, boksen går og andre uteleker. Vi dro også ofte hjem til hverandre. Det var to jenter jeg var mest med, Lise og Kristine - de var søsken.

Senere ble jeg kjent med Karoline, hun bodde i nabolaget hun også, men ikke på fulltid. Moren hennes bodde i Moss, og faren i Oslo. Karoline besøkte faren sin i helger, ferier og andre feriedager. Noen ganger kom hun på vanlige ukedager. Jeg og Karoline ble fort kjent , og hver gang hun var i Oslo, møttes vi. Vi var ute hele dagen, og sjelden hjemme hos henne eller meg. Hvis hun var i Oslo fra fredag til søndag, var vi sammen alle dagene, fra morgen til kveld. Faren hennes så lite til henne under hennes opphold i Oslo, og en dag sa han ifra. Han sa at han ville bruke tid med Karoline, han ville jo så gjerne se henne når hun var hos han.

Karoline syntes ikke det var en gøy beskjed. Så faren kom frem til at jeg kunne bli med på utfluktene dems. Jeg kunne bli med til Tusentryd, bli med til badeland, bli med overalt - hvis jeg kunne, ville og fikk lov. Problemet løst!

Jeg ble med ut å spise, til badeland, til tusenfryd og grilling i bakgården. Jeg og Karoline ble gode venninner. Faren til Karoline var veldig hyggelig, men det var noe mystisk og skummelt med han på samme tid. Han var høy (høyere enn meg som 12-13åring), hadde muskler og var skallet. Han så mandig ut, rett og slett, En muskelmann - pleide Karoline å si. Men som 12åring tenkte jeg ikke så mye på hvordan han så ut.

Dette skjedde i 7. - eller 8. klasse:
En dag ble jeg invitert på middag hos Karoline. Jeg hadde ikke vært så mye hjemme hos dem, men jeg hadde vært innom leiligheten noen ganger, når Karoline måtte hente noe.  Jeg og Karoline fikk velge hva vi skulle ha til middag, og vi bestemte oss for taco.

Alle tre gikk på butikken for å handle det vi trengte; mais, agurk, tomat, rømme, paprika, tacokrydder, tacosaus, salat, ost, kjøttdeig...

Jeg sa til Karoline at vi måtte huske tacolefse eller shell - og hun sa det til faren sin.

"Pappa, du må huske sånn tacolefse, og tacoshell". Jeg hørte at hun sa det, jeg vet at hun sa det.

Vi kom hjem og begynte å tilbrede maten. Faren til Karoline kuttet opp diverse grønnsaker, Karoline hjalp til, og jeg stekte kjøttdeigen. Plutselig sa faren til Karoline: "Oi, vi har glemt å kjøpe tacoshell."

"Ånei," tenkte jeg og Karoline. Samtidig tenkte vi at det ikke var noe problem, butikken var jo 4 minutter unna.

"Men det er ikke så farlig, det er jo bare å løpe til butikken," sa han. Jeg og Karoline sa "Jaa" i kor.

Det logiske hadde vært at faren til Karoline gikk, han var jo voksen, eller så skulle jeg og Karoline gått til butikken - det er de logiske alternativene, mener nå jeg. Faren til Karoline sa at han ikke kunne gå, fordi han måtte fortsette med maten. Jeg og Karoline var på vei ut av kjøkkenet da faren sa: "Neei, begge trenger ikke gå. Det trengs bare en til å gå på butikken, og dessuten trenger jeg noen til å hjelpe meg med maten".

Jeg og Karoline så på hverandre, jeg tenkte at jeg kunne gå. Jeg var jo gjest, og det føltes naturlig at det var jeg som skulle gå. Da hadde det vært "far og datter" som sto på kjøkkenet, og på den måten kunne de få litt kvalitetstid sammen.

Men neida... Det var Karoline som skulle gå, faren mente at gjesten skulle slippe. Karoline gikk ut døra til leiligheten. Faren stilte seg ved vinduet, og stirret ut. Det pleide han alltid å gjøre når jeg og Karoline var ute, han skulle se hvor vi var. Jeg tipper at han sluttet å se ut vinduet da han så Karoline gå forbi. Han gikk forbi kjøkkenet.

Hva skjedde så?
Jeg var et lett offer. Jeg var 12 år gammel jente, jeg gikk på barneskolen og hadde bare på meg en sommerkjole. Han ropte på meg, han hadde gått inn på soverommet. Jeg stilte meg i soveromsdøra, og spurte hva det var. Han kom mot meg, grep tak i armen min, dro meg inn på soverommet, og slang meg ned på sengen. Han trakk opp kjolen min, og dro av meg trusa. Han voldtok meg.

Han holdt hånden over munnen min sånn at jeg ikke skulle rope. Jeg gråt. Det gjorde så vondt, og det var ekkelt. Og jeg skjønte ingenting. Jeg prøvde å blokkere alle følelser, jeg prøvde å tenke på noe annet. Han holdt på i noe som føltes som en evighet.

Det ringte på døren. Han gikk. Karoline var på vei opp trappene, hun var snart hjemme. Jeg satt på sengen og gråt. Han kom inn på rommet, dro meg opp og sa at jeg skulle ta meg sammen. Han dro meg inn på badet og sa at jeg skulle tørke tårene. Han sa at jeg burde stelle meg før Karoline kom opp.

Jeg spise middag der, så på film med dem, deretter dro jeg hjem.

"



Del din historie
er et nytt konsept jeg har begynt med, og om du vil dele din historie, kan den sendes på mail inspirasjon1blogg@hotmail.com. Husk at ingen historier er for dumme!

"Pappa var ikke like glad for å få en jente"

Jeg har mottatt en historie, og vil dele den med dere. Dette er en utrolig trist historie, og jeg anbefaler dere å lese hele og tenke over hvor viktig det er å ta vare på de rundt deg, om du er venn, søster/bror, forelder, besteforelder, lærer, psykolog, helsesøster o.l.


Les:

"Alt startet egentlig fra da jeg kom til denne verden. Jeg kan trygt si at min far ikke var like glad for å få ei jente. Da jeg nesten var fylt et år skilte mine foreldre seg, og jeg bodde nå sammen med min mor og min eldre bror. Jeg og min bror besøkte jevnlig min far selvom ting var komplisert.

Årene gikk og jeg begynte å grue meg mer og mer til helgene jeg og min bror skulle besøke min far. Han hadde også nå på dette tidspunktet flyttet inn hos mine besteforeldre i kjelleretasjen. Ikke bare gruet jeg meg til å besøke min far, men jeg likte meg heller ikke hos mine besteforeldre lenger. De snakket nesten aldri til meg lenger. Jeg følte meg som en usynlig person som var på helt feil sted. Min bror fikk all oppmerksomheten, og jeg tror ikke de var bevisste på at jeg merket forskjellsbehandlingen. Men tro meg, det gjorde jeg. På bursdagene mine fikk han alltid gaver, og når han hadde bursdag fikk jeg intenting. Det værste av alt var at gavene han fikk på MIN bursdag var til og med større enn hva jeg fikk, og det er slikt som sårer små fem-seksåringer. Spesielt jenter.

Men det var ikke bare forskjellsbehandlingen jeg ikke likte. Min mor merket at jeg ble mer og mer stille. Jeg var ikke lenger den personen som hoppet rundt over alt og smilte hele tiden. Hun spurte meg stadig om det var noe galt, men jeg svarte med et svakt "nei..." og stengte meg inne på rommet. Tiden gikk og nå begynte jeg virkelig å nekte for å besøke min far. Jeg ville ikke dra dit lengre, men min mor ville vite hvorfor. Jeg var kun seks år på denne tiden og det var ikke like lett å si hva som virkelig var galt.

Da mamma fant ut at min far hadde hatt et litt for nært forhold til meg slapp jeg de jevnlige besøkene. Fra jeg var fire år hadde min far misbrukt meg, men jeg skjønte ikke hva det var han holdt på med. En fireåring visste jo ikke hva slike ting var. Jeg visste det var noe som var galt, men jeg klarte ikke si hva. Ikke før jeg hadde begynt på skolen og sett hvordan fedrene oppførte seg med de andre jentene i klassen. Det var noe helt annet.

Saken ble anmeldt og den pågikk i flere måneder før den ble henlagt. Jeg var ikke stor nok til å snakke for meg. Jeg gikk også til samtaler, men det hjalp ikke stort for en seksåring. Jeg var jo ikke helt klar over hva som faktisk hadde skjedd.

Årene på barneskolen gikk unna og det var akkurat som et lokk ble lagt over alt som hadde skjedd. Jeg vokste opp sammen med min eldre bror og med min mor. Faren min kom aldri på noen av mine avslutninger på skolen, og han sto aldri på sidelinjen og så på meg da jeg gikk i tog. Jeg fikk også en halvbror siste året på barneskolen, så masse av tiden gikk av til han. Det var like greit for meg. Jeg kan trygt si at jeg ikke vet hvordan det er å ha en far som er glad i deg, for det har jeg aldri hatt.

Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg stadig å få små "flashback" tilbake på tingene som hadde hendt, men det var ikke før jeg begynte i tiende at ting begynte å bli ille. Jevnlige samtaler ble det også med helsesøsteren, som var den første jeg fortalte dette til etter ni år. Ingen visste at jeg fortsatt tenkte på dette. Men ikke bare tenkte jeg på det. Jeg slet!

Konsentrasjonen min på skolen ble vanskelig. Jeg brøt sammen i timene og fikk lov av mine lærere til å ta noen "time-out" for å holde ut skoledagene. De så at jeg ikke hadde det noe greit. På toppen av det hele fikk jeg det siste året på ungdomsskolen verdens værste lærer. Så jeg følte virkelig at ingenting gikk min vei. Karakterene mine raste nedover pga konsentrasjonen, tankene, og den nye læreren som ikke likte meg og som forskjellsbehandlet meg.

Etter masse om og men ble det bestemt at jeg skulle begynne å snakke om dette med en psykolog. Etter en måned på ventelista kom jeg inn. Etter første samtale med hun som skulle være min psykolog merket jeg at noe var litt rart. Men jeg ga det flere sjanser. Jeg hadde jo aldri gått i terapi så jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Men ting ble bare værre av å gå der. Det ble press fra både mamma og helsesøsteren om at jeg skulle fortsette, men jeg latet som jeg aldri fikk timer. Jeg var kun på 4 av 11 samtaler tror jeg fordi jeg ikke klarte det. Jeg var ikke sterk nok, og fordi jeg trengte en tålmodig person. Jeg hadde tross alt brukt 3 år på å få tillit til helsesøsteren. Jeg brukte 3 år på å fortelle dette til en person, så jeg kunne ikke plutselig åpne meg etter 2 uker.

Nok en gang ble dette avsluttet og jeg tok meg sommerferie (denne sommerferien). Karakterene mine gikk faktisk opp igjen og ting begynte å se lyst ut igjen. Sommeren startet med en ferie til varmere strøk. Det var en herlig ferie, samtidig som det var en herlig håndballcup. Den siste dagen fikk jeg et anfall og ble hentet av ambulanse og kjørt til sykehus i all hast. Jeg hyperventilerte i nesten to timer, og etter seks timer på sykehuset ble jeg sendt hjem. Tidlig neste morgen dro vi hjem til Norge igjen. Jeg var utmattet, og på siste flyet startet hyperventileringer igjen. Og da vi kom fram mistet jeg følelsen i beina, ble bært av flyet, tatt på båre og nok en gang hentet av ambulansen.

Etter flere dager på sykehuset kom de fram til at noe som kunne være bak dette var angst for et eller annet.

Så nå har jeg vært på enda en ny samtale (forrige uke) for å få en ny psykolog. Denne gangen håper jeg så inderlig det fungerer, og om det ikke fungerer denne gangen så vet jeg ikke om jeg orker stort mer. Jeg har slitt så mye det siste året. Min ene arm er full av arr etter selvskading. Jeg har flere bøker hvor jeg har skrevet fra mine mørkeste dager, flere brev hvor jeg egentlig har sagt hade til alle, som jeg har måtte brent, angst, frykt, lengsel o.l. Det siste året hvor jeg faktisk også har trengt mest støtte fra mine venner, viser de at de foretrekker andre ting. Disse ukene i sommerferien har jeg nesten bare sittet inne. Noen dager virker bare ingenting verdt å leve for lenger.

Er det en person som aldri svikter meg, og som alltid har vært min bestevenn, så er det min egen mor. Ingen over, ingen under og ingen ved siden!"



Del din historie
er et nytt konsept jeg har begynt med, og om du vil dele din historie, kan den sendes på mail inspirasjon1blogg@hotmail.com. Husk at ingen historier er for dumme!

Del din historie!

En liten påminnelse; Minner fortsatt om at du kan sende inn din historie. Mailadressen min er inspirasjon1blogg@hotmail.com.

Husk at ingen historier er for dumme! Noe du har opplevd, eller noe du vil dele med andre. Det kan være både på godt og vondt, vi alle har godt av å høre sannheten, for verden er ikke alltid en dans på røde roser. Du velger selv om du vil være anonym, dette kommer vi til enighet om.

Tidligere har denne historien kommet inn; Bry deg en gang for mye enn en gang for lite

Kan kanskje din historie være til hjelp for andre?

Jeg vet at det er så mange der ute som går og tynger på noe, få det ut, del det her og du trenger overhode ikke oppgi deg selv! Ingen vet hvem du er, uansett

Bry deg en gang for mye enn en gang for lite!

Man kjenner hvor viktig det er å ha noen som støtter opp når man kommer opp i vanskelige situasjoner. Det er vanskelig å stå alene, og det er rett og slett ikke bra å stå alene. Et lite "hvordan går det?" kan gjør store underverker. Det å bli sett er viktig, mest for ens eget beste. Den første leserhistorien har kommet inn. Les den og tenk over; Er du kanskje en som liker å mobbe og se ned på andre? Har du da noen gang satt deg inn i offerets situasjon?

Like viktig er det å tenke over at du som venn, kjæreste, forelder, lærer eller andre i miljøet til en person, burde være på vakt og ta kontakt hvis dere merker at noe ikke er som det skal. Bry deg og vis at du er tilstede. Det er mye bedre å prøve istede for å la det gå. Og dette vil også komme deg til gode senere, personen vet hvem som bryr seg og ikke, og takknemligheten er viktig.


"Som 9-åring forandret livet mitt seg, mamma ble syk og det var ikke snakk om en forkjølelse, men om en sykdom hun ble slått helt ut av. Hun lå syk i 8 år. Ikke en eneste gang spurte lærere, elever i klassen, slektninger eller andre voksne om hvordan det egentlig gikk med meg. Verken jeg, min bror eller mamma fikk noe hjelp.

Jeg fikk tidenes konfirmasjonsgave. Midt i selskapet fikk jeg en telefon av mamma som lå hjemme om at hun hadde fått plass på et behandlingssted som kunne hjelpe henne med å bli frisk. Hun ble frisk og selvfølgelig er jeg glad for det, men samtidig er det også trist. Mens jeg levde midt oppi det tenkte jeg ikke over at vi ikke levde et normalt liv, men i ettertid ser jeg alt jeg har gått glipp av og jeg kan ikke huske noe fra den tiden mamma var frisk.

Så det er vanskelig nå å plutselig ha en mor når jeg har vært vant til å klare meg selv. Aldri har noen vørt med å sett på teaterforestillingene jeg var med på, på fotballkamper, danseoppvisninger, skolearrangementer, avslutninger o.l. Så det er vanskelig nå å skulle ha henne med på sånne ting. Jeg valgte dette året å dra alene på skoleavslutningen selv om mamma ville være med. Det er ikke for å såre mamma, men det er vanskelig for meg.

I tillegg til dette har jeg blitt mobbet siden begynnelsen/midten av barneskolen frem til i fjor. Det startet med ord og utestengning, men ettersom vi ble eldre ble jeg også oftere og oftere banket, slått, sparket, taklet, fått stein kastet etter meg og sånn fortsetter listen. Folk har også tuklet med skoleoppgavene mine så jeg har fått dårligere karakter på grunn av at læreren har trodd at det var jeg som lagde den sånn.

Jeg sliter nå med sterk angst og hver dag er en prøvelse, men jeg nekter å gi meg. Jeg SKAL klare meg og jeg SKAL bli noe. Neimen om jeg skal sitte og synes synd på meg selv og leve på NAV".

Utrolig gripende, stor respekt! Veldig stå-på-vilje, du kommer til å nå langt. Fortsett med dine mål, du er unik og dette er noe du ikke fortjener.

Del din historie

Vil du dele din historie med meg og andre lesere. Send meg din historie på mail: inspirasjon1blogg@hotmail.com. Og jeg publiserer det slik du vil. Du bestemmer om du vil være anonym eller hva du måtte ønske. Det er ditt valg.

Det kan være alt du har på hjertet. Har du en historie om noe du har opplevd? Det kan være både på godt og vondt, vi alle har godt av å høre sannheten, for verden er ikke alltid en dans på røde roser.

Dette er en blogg for inspirasjon, og istedet for at jeg blar opp med kilder eller lignende. Kan jeg dele din historie fra ditt perspektiv, rett fra deg!

Husk: ingenting er for dumt!

Helene (inspirasjon)

Helene (inspirasjon)

19, Trondheim

Jente på 19 fra Trondheim som skriver om det som inspirerer meg... både på godt og ondt

Arkiv

hits